::DIVERSE OM HELSE::

-vaksine- -flått- -hoggorm- -innvollsorm- -sjokolade-
-tannhelse- -koprofagi- -vask- -anatomi- -HD- -AA-
-analkjertler- sårbehandling- -våteksem- -furunkulose-
-nesemidd- -kloklipp- -når hunden blir gammel-

VAKISNE

Når man kjøper seg en valp regner man med at valpen er frisk da den leveres fra oppdretter. De fleste oppdrettere leverer valpen med helseattest og påbegynt vaksinasjonsprogram.

Vaksinasjoner hjelper til å forebygge smittsomme og livstruende sykdommer.

Vaksiner er mest effektive, når de gis på fastgitte tidspunkter, og når de gis som re-vaksine. Vaksinasjonsprogrammet for valper begynner normalt ved 8-12 ukers alder.

Et vaksinasjonsprogram kan se slik ut:

6-8 uker: Parvo eller DHPPI (valgfri, og nødvendig kun ved stort smittepress)
12 uker: DHPPI
1 år: DHPPI
2 år: Pi
3 år: Pi
4 år: DHPPI
5 år: Pi
6 år: Pi
7 år: DHPPI
osv.

Hva vaksineres det mot?

Valpesyke (D)

Årsak
Valpesyke skyldes et paramyxovirus som kan gi stor dødelighet. Voksne hunder kan også bli syke, men valper er spesielt utsatt. Her i Norge er en stor del av hundepopulasjonen vaksinert, og i de senere år har sykdommen forekommet svært sjeldent. Det har vært valpesykeepidemier i våre naboland som viser at sykdommen kan bryte ut om man ikke vaksinerer.

Symptom
Feber, nese-tåreflod, hoste, oppkast og diaré. I tillegg kan bakterieinfeksjoner komplisere sykdommen. Senreaksjoner forekommer i form av nervøse symptom.

Smittsom leverbetennelse (H)

Årsak
Smittsom leverbetennelse skyldes et adenovirus som først og fremst angriper leveren. Sykdommen finnes sporadisk i Norge, men vaksinene er svært effektive og kan forebygge sykdommen om man vaksinerer.

Symptom
Slapphet, feber, magesmerter, oppkast og diaré. Hos noen sees blakking av hornhinnen, hos andre fører sykdommen raskt til døden.

Parvovirus (P)

Årsak
Parvovirus som angriper tarmslimhinnen. Kan også affisere hjertet, spesielt hos valper. Smitte er vanlig i Norge.

Symptom
Oppkast og feber, deretter diaré som kan være blodig. Hunden kan raskt bli alvorlig syk pga væsketap, og valper og svake dyr kan dø av sykdommen.

Kennelhoste (Pi)

Årsak
Kennelhoste er en smittsom infeksjon i hundens øvre luftveier. Kennelhostekomplekset består av to virus; parainfluensavirus og hundens adenovirus type 2, samt en bakterie; Bordetella bronchiseptica.

Symptom
Langvarig tørr hoste, som regel uten feber. Dette kan utvikle seg til bronkitt eller lungebetennelse. Allmenntilstanden er sjelden nedsatt.

Bivirkninger etter vaksine kan oppstå, og de vanligste er lokal irritasjon på stikkstedet, slapphet, kvalme og nedstemthet som varer fra 1-14 dager. I sjeldne tilfeller kan det oppstå anafylaktisk sjokk innen 20 minutter etter vaksinen er satt. Dette er en alvorlig tilstand som må behandles av veterinær umiddelbart. De fleste hunder får ingen bivirkninger av vaksinen i det hele tatt.

I Norge er det ikke lovpålagt å vaksinere hunder, men Norsk Kennel Klubb og lokale hundeklubber krever at hunden er vaksinert med DHHPPi hver 3 år. Valper som skal være med må være vaksinert minst 2 uker før deltagelse, det samme gjelder voksne hunder som ikke har fulgt vaksinasjonsprogrammet. De fleste hundepensjonat har samme vaksinasjonsregler.

Skal man ut og reise med hunden til andre land enn Sverige, må man rabiesvaksinere hunden, i tillegg til at den må ID-merkes (med microchip) og ha gyldig pass hvor vaksinasjonsprogrammet står oppført. Første gang det vaksineres mot rabies kan det være lurt å ta to vaksiner med 3-4 ukers mellomrom for å sikre at ønsket nivå av antistoffer er oppnådd. Etter første vaksinering må man vente minimum 120 dager før man tar en blodprøve som viser om hunden har nok antistoffer. Tar man vaksinen i to omganger som nevnt over, må man starte ca. 6 mnd før planlagt reise. Denne vaksinen må gjentas hvert år og da innen 365 dager etter siste vaksine.

Når man skal ut og reise til sydligere strøk anbefales også vaksinering mot leptospirose og gi kur som beskytter mot lopper, lus og flått. I tillegg må man gi en spesiell omrkur i forbindelse med hjemreisen til norge. Bl.annet for å forhindre Eccinoccus (farlig bendelorm som også går på mennesker) til å komme inn i landet. Ormtablettene skal man i hovedsak gi senest 24 timer før man hjemreise og så skal kuren gjentas hos veterinær i Norge innen 7 dager etter hjemkomst. Disse ormkurene skal attesteres i hundens pass.
 

FLÅTT

Flått er et familienavn for store blodsugende midder, noe som betyr at de er i edderkoppdyrfamilien. De finnes i alle verdensdeler, i Norge finner vi dem hovedsakelig langs kysten fra Østfold til Nordland, spesielt i Agder-fylkene er det mye. Flåtten angriper fra april til oktober, men er ekstra aktiv i sommermånedene.

Flått blir normalt inntil 25 mm lange, og de utvikler seg fra egg til larve, via nymfe til kjønnsmodent dyr. I Norge er det skogflåtten (Ixodes ricinus) - skogbjørn som den også kalles - som er mest vanlig. En annen vanlig flått i Norge er fuglefjellflått, som naturligvis holder til ved fuglefjell.

Blodsugere
Flått er blodsugere som angriper virveldyr, deriblant mennesker og andre pattedyr, og de kan skifte vert flere ganger. Det er på denne måten at de blir såkalte vektorer, det vil si sykdomsspredere. Flått kan blant annet overføre smitte som kan gi sykdommen Lyme borreliose. Dette skyldes bakterien Borrelia, som flåtten kan overføre til mennesket når den biter. Denne bakterien kan i verste fall gi lammelser, hjernehinnebetennelse og leddbetennelse. Imidlertid er det bare 20-25 prosent av norsk flått som er bærere av denne bakterien.

Flåtten kan ikke fly, men sitter helt i ro på planter på bakken og venter på å angripe et dyr eller menneske som passerer. Husdyr er sammen med hjort og rådyr de vanligste vertsdyr for flåtten.

Smitterisiko
I Norge er 20-30 % av flåttnymfene (som suger blod fra mennesker) og 40-50 % av voksne flått (som sjelden suger blod fra mennesker) smittebærere. Risikoen for at du skal bli smittet, øker hvis flåtten sitter fastsugd lenge. Dersom den fjernes innen ett døgn, er risikoen for smitte relativt liten.

Flått finnes særlig i kystområdene. Vest-Agder topper statistikken over meldte tilfeller av flåttbåren borreliose. Sykdommen er vanligst om sensommeren og høsten.

Tiltak hvis du er blitt bitt
-Fjern flåtten så tidlig som mulig. Det gjøres ved å trekke flåtten rett ut med neglen eller ved hjelp av en pinsett eller flåttfjerner, som du får kjøpt på de fleste apotek. Det gjør ingenting om litt av flåttens biteredskap sitter igjen.
-Kontakt lege dersom du får et utslett (felt) som brer seg rundt flåttbittet i løpet av 3 dager til 4 uker etter flåttbittet.
-Kontakt også lege ved feber, hovne lymfekjertler eller generell sykdomsfølelse. Disse symptomene kan komme og gå i perioder.

Behandling.
Hvis du har fått utslett, får du behandling med et penicllin eller doksycyklin tabletter. Ved utbredt infeksjon kan det bli nødvendig med mer omfattende antibiotikabehandling på sykehus.

Sykdomstegn
-Hudinfeksjon. Hvis du er blitt smittet, kan det komme et utslett i huden rundt bittstedet fra 3 dager til 4 uker etter at du ble bitt. Utslettet sprer seg ringformet utover huden. Hos noen kan hudforandringene være smertefulle, de kan klø og svi. Sammen med utslettet kan lymfeknutene hovne opp i nærheten av bittstedet. Noen føler seg også syke.

-Utbredt infeksjon. Etter noen uker kan enkelte få tegn på en mer utbredt infeksjon.
Sykdomstegnene kan være ett eller flere av disse:

-Nedsatt allmenntilstand.
-Leddplager.
-Smerter, eventuelt også hevelse, rødme og varme over leddene.
-Muskelsmerter.
-Utslett i et stort område. Utslettet ligner på det opprinnelige utslettet rundt bittstedet.
-Hjernehinnebetennelse.
-Halvsidig ansiktslammelse.
-Betennelse i hjerteposen.
-Betennelse i hjertemuskelen.

Dette er også ting du ser hos hunden. Det er viktig at både du og hunden sjekkes grundig etter turer på områder hvor det er flått.

Slik ser den ut før og etter "spising".


Tiltak for å minke flåttangrep:
· Ha hvitløk i foret - hvitløk skiller ut en lukt som flåtten ikke liker og det fåes i tablettform, kapsler og i pulver, samt olje. OBS: Rå hvitløk anbefales ikke å gi pga. faren for anemi.

· Man kan lage en blanding som man sprayer på hundens pels. Denne blandingen består av: Vann, timian og sitronsaft. Man gjør som følger: Kok opp 1/2 l. vann. Tilsett 3 ss tøret timian, eller 6 ss fersk. Avkjøl blandingen og tilsett saften av 1 sitron. Sprayen oppbevares i kjøleskapet. Man kan tilsette et par dråper alkohol. Bruk sprayen som insektsspray - holder også mygg på avstand.

· Man kan også lage spray ved bruk av eteriske oljer. Da bytter man ut urter og sitron med: 10 dråper timianolje, og 10 dråper sitronolje. Ønsker man en sterkere blanding, tilsett 3-4 dråper med tea tree-olje. (Noen hunder kan reagere på tea tree-oljen, så prøv sprayen på et lite område først.)
Denne sprayen kan også brukes mot lus og lopper, og den er fin å bruke i vannet når man vasker hundesengen eller hundeteppet. Man kan med fordel dusje hundegården og hundehuset en gang i blandt i sommerhalvåret med samme spray.

Av reseptbelagte midler kan du bruke:

*Exspot - meget giftig for katt. Varighet 4 uker. Tåler ikke vann i store mengder. Tåler ikke såpevann.
*Scalibor halsbånd - varighet 5 mnd. Tåler vann, men ikke såpevann (båndet tas av ved såpevask og settes på igjen når hunden er blitt helt tørr). Vask hendene etter behandling av selve halsbåndet. Hunden kan selvfølgelig klappes uten at håndvask er nødvendig. Anbefales ikke brukt i barnefamilier, da barn kan slikke på halsbåndet.
*Frontline - kan brukes til katt. Varighet 4 uker. Tåler vann bedre enn Exspot. Tåler ikke såpevann.
*Bayvantic - meget giftig for katt. Varighet 4 uker.
*Prac-tic - nytt flåttmiddel som tåler vann og såpevask rimelig godt. Giftig for katt og kanin. Varighet 4 uker.
 

HOGGORM

Mange hundeeieres mareritt er å treffe på en hoggorm på tur og hunden blir bitt. Det er av stor viktighet at du kommer deg fort til veterinær dersom hunden skulle bli bitt. Mange har hengt "huggormtablett" i en beholder på hundens halsbånd. Tabletten er Prednisolon (kortison), og har i lang tid vært brukt som førstehjelp mot hoggormbitt.

Tabletten er meget omdiskutert og veterinærer er uenige. Fordelen ved tabletten er at den kan virke smertedempende og den kjøper deg litt tid dersom du er langt unna veterinær. bakdelen er at mange har latt være å dra til veterinær etter at hunden har fått tabletten. Det er viktig at man oppsøker veterinær så fort som mulig dersom hunden skulle bli bitt.

Giften fra hoggormen begynner som regel å virke innen en time etter injekson. Bittet kan være tørt, dvs. at det ikke er noe gift som har kommet inn i såret. Ca. 30% av alle hoggormbitt er "tørre". Men man vil innen en time altså kunne avjgjøre om det er tørrt eller ikke. Hevelsen i bittområdet vil begynne å bli synlig og hunden er i det man kaller startfasen av forgiftningsprossessen. Giften virker bl.annet inn på immunforsvaret, blod-og muskelsystemet og fører til smerter, hevelser, sår, misfarging og andre forgiftnings- og sjokksymptomer. Små hunder, syke, drektige og gamle hunder er mest utsatt for dødelighet ved bitt. Noen hunder tåler giften bedre enn andre og avgiftningsprossessen kan være langsom.
 

SJOKOLADE

Sjokolade dreper hunden din!
Hunder er svært følsomme for en gruppe stoffer som kalles metyll xanthin. Koffein og teobromin er medlemmer av denne gruppen. Teobromin er giftig for hunder. Dette stoffet er i kaffe, te, cola, kakao, sjokoladekaker og sjokolade. Selv små mengder sjokolade kan gi uregelmessig puls og åndedrett hos hund, selv om det ikke fører til forgiftning.

To gram daglig er dødelig
Det ble oppdaget at sjokolade er giftig under andre verdenskrig da biprodukter fra kakaoproduksjonen ble prøvd ut som mulig fortilskudd for husdyr. Undersøkelser viste at selv så lite som to gram kakao pr kilo kroppsvekt pr dag er dødelig for hunden over tid. Dersom en fuglehund på 20 kilo daglig får 40 gram kakao, vil den over tid bli syk og dø.

Fremkalle eller utløse epilepsi
Dersom hunden har epilepsi eller er disponert for epilepsi kan theobrominen i sjokolade utløse epilepsianfall eller utløse epilepsi hos hund som er disponert men ikke tidligere har hatt denne lidelsen.

Lammer kretsløpet
Hos hunder tas theobromid opp av leveren, overføres gjennom gallen tilbake til tarmen der den starter på en ny runde. I stedet for å kvitte seg med stoffene fortsetter hunden å forgifte seg selv om igjen og om igjen. Hos mennesker er disse stoffene i kroppen to til tre timer, mot 14 til 20 hos hunder. Forgiftede hunder er urolige, har uregelmessig puls og åndedrett, kramper, får åndenød og kan dø brått av hjertesvikt.
I et rapportert tilfelle hadde en 21 kilos springer spaniel spiste 907 gram melkesjokolade. Neste morgen hadde hunden kramper. 15 timer etter at den hadde spist sjokoladen var den død.
Theombromine stimulerer sentralnervesystemet gjennom at det frigjør efedrin. Hunden får etterhvert forstyrrelser i kretsløpet i hjertet og til hjernen, spesielt dersom den blir opphisset eller stresset. Sjokoladeforgiftning kan også gi indre blødninger som i noen tilfeller fører til døden etter et døgns tid.

Forskjellig giftighetsgrad
— Jamen — jeg har jo ofte gitt sjokolade til hunden min uten noe problem.
Sikkert riktig det.
Vi måler giftighetsgraden i mengde theobromin pr kilo kroppsvekt. En stor hund vil neppe få forgiftningssymptomer av et stykke sjokoladekake eller melkesjokolade, mens en skjødehund på fem kilo kan dø innen et døgn av samme dose.
Det er ikke observert dødsfall ved enkelt doser lavere enn 2 gram theobromin pr 10 kilo kroppsvekt hos hunden. Hundens toleranse for theobromin varierer mye, uten at forskerne riktig vet hva som er årsaken til variasjonene. Kobuk forum oppgir dødelig dose helt ned på 56,7 gram mørk kokesjokolade pr 10 kg kroppsvekt hos hund. Det tilsvarer at en plate mørk kokesjokolade er tilstrekkelig til å drepe to finske spetser.

Type sjokolade Theobromin innhold pr 100 gram sjokolade Dødelig dose pr 10 kg kroppsvekt hos hund. Ref: Canine Medical Information
Kakaopulver, bak- eller kokeesjokolade 0,5 gram til 2,16 gram 400 gram til 92 gram*
Mørk sjokolade 1,6 gram 125 gram *
Melkesjokolade 0,155 gram til 0,233 gram 1,29 kilo til 858 gram *
*) Tallene referer til enkeltdoser. Ved daglige doser av sjokolade er dødelig dose langt lavere. Ref. erfaringene fra WWII der man prøvde å tilsette afallsprodukter fra kakaoproduksjonen i hundeforet.

Som du ser er det stor forskjell på theobromin innholdet i forskjellige produkter. Ren kakao til baking er giftigst. Kvit sjokolade kan også være laget av kakao og er følgelig også giftig.

Til veterinær i en fart
Symptomene på sjokoladeforgiftning er oppstøt, oppkast, hyperaktivitet, rastløshet overfølsomhet for berøring, hurtig hjertebank og hurtig åndedrett. Manglende kontroll over benmuskulaturen og muskelskjelving. Manglende kontroll over urin og avføring. Symptomene vil gjenta seg i intervaller. Etterhvert blir hunden svakere inntil den går i koma og dør på grunn av hjertesvikt og / eller indre blødninger.
Veterinæren har motgift, slik at eneste botemiddel er å få hunden til dyrlege så fort som mulig.

Langt fra folk
Har hunden spist mye sjokolade, sjokoladekake eller drukket sjokolade / kakao mens du er på hytta eller langt fra nærmeste veterinær kan du treffe noen mottiltak selv:
Dersom hunden enda ikke har fått symptomer på sjokoladeforgiftning og det har gått mindre enn to timer fra den spiste sjokoladen kan du treffe disse mottiltakene:
Prøv å fremkall brekninger, slik at hunden kaster opp sjokoladen (salt bakerst på hundens tunge har gjerne god brekningseffekt).
Deretter kan du gi kulltabletter. Har du ikke tilgang til kulltabletter kan du riste brød helt til det er sort som kull. Det forkullete brødet knuses til pulver og gis hunden. Theobrominen som enda ikke er absorbert av hunden vil da kjemisk binde seg til kullet. Du må likevel komme deg til veterinær så fort som mulig for å få motgift.
Har det gått mer enn to timer siden hunden fikk i seg sjokoladen, er mye gift allerede absorbert i kroppen og disse tiltakene vil da ha mindre effekt. Da er det kun motgift hos veterinær som kan redde hunden.

Ikke lær hunden din å like sjokolade
I USA skjer forgiftningsulykker typisk rundt jul og påske når det er mye sjokolade i huset. Hunden kommer over en konfekteske eller sjokoladekake som står på et lavt stuebord og fortærer smutt og smule. Kanskje har noen glemt igjen handleposene i gangen lett tilgjengelig for hunden. Å gi hunden en liten sjokoladebit vil ikke skade isolert sett, men det kan i en uheldig situasjonen gi tragiske konsekvenser. Det lurest er å ikke gi hunden sjokolade, så den aldri lærer å like smaken.

Kalkunskinn, valnøtter og løk
Det finnes også andre matvarer som hunden din ikke tåler. Valnøtter antas å være en mulig årsak til blære stein hos hund. Løk, spesielt rå løk, fører til økt nedbryting av røde blodlegemer hos hund og vil på sikt kunne føre til enn alvorlig situasjon hos hunden din. Verst er imidlertid kalkunskinn som kan forårsake akutt betennelse i bukspyttkjertelen hos hund. Det er en alvorlig og oftest dødelig tilstand. Ellers er hunder, i likhet med mennesker utsatt i forbindelse med forskjellige forgiftninger knyttet til rå eller spirende poteter.
 

INNVOLLSORM

Innvollsorm hos hund er vanlig og de fleste hunder får innvollsorm en eller flere ganger i løpet av livet. Særlig valper kan få problemer på grunn av manglende motstandskraft samtidig med at de utsettes for et større smittepress. Ubehandlede valper vil derfor kunne utvikle klare symptomer på smitte. Voksne hunder kan derimot være smittet og ha moderate mengder invollsorm uten å vise spesielle symptomer. De vil derfor kunne være en mulig smittekilde for andre hunder hvis de ikke behandles. Ved større mengder innvollsorm vil selv voksne hunder kunne utvikle sykdomstegn. Smitte fra hund til menneske kan forekomme, men gir vanligvis ikke alvorlige problemer. For å hindre smitte mellom hunder og fra hund til menneske kan det være hensiktsmessig å behandle hunder mot innvollsorm etter et veloverveid program.

Et eller flere av punktene nedenfor kan være tegn på at hunden har innvollsorm: 

• Hunden klør og slikker seg bak
• Avmagring
• Glansløs pels
• Diaré
• Oppkast
• Hoste
• Brekninger
• Utspilt buk
• Forstoppelse

Hvilke typer ormer finnes?

Spolorm forekommer ofte og det finnes flere arter. Den vanligste er Toxocara canis. Voksen orm lever i tarmen og kan bli opptil 18 cm lang. Smitte skjer ved inntak av egg eller larver. Hos valper og unge hunder vandrer larvene så fra tarmen, gjennom lever og lunger og når til slutt tilbake til tarmen. Hos voksne hunder med et velutviklet immunsystem vil denne vandringen være begrenset, men hos tisper kan man finne larvestadier som ligger i en slags hviletilstand i kroppen. Disse larvene frigis i forbindelse med drektighet og die og smitter dermed videre til valpene.

Piskeorm er inntil 7 cm lang, rund og formet som en pisk. Piskeorm er ikke uvanlig i Norge og smitter ved inntak av egg eller larver. Piskeorm vandrer ikke i dyret, men utvikles til voksen orm i tarmslimhinnen.  

Hakeorm er en blodsugende innvollsorm som er mellom 1/2 - 2 cm lang og det finnes flere arter. En art forekommer i Norge, mens andre kan påvises hos importerte hunder. Ved kraftige angrep kan dyret utvikle anemi (blodmangel). Smitte skjer ved inntak av larver fra miljøet, i byttedyr eller via huden.

Bendelorm er vanlig i våre omgivelser og det finnes mange forskjellige arter. Bendelorm har en livssyklus som omfatter flere stadier. Egg utskilles fra vertsdyret og tas opp av mulige byttedyr. Larvene (mellomstadiene) utvikles videre i disse mellomvertene som kan være mus, fugl, fisk, lopper og andre byttedyr. Voksne ormer lever i tarmen hos hovedverten og kan være fra noen millimeter til flere meter lange.

Spolorm                                      Piskeorm 

                                 Hakeorm                     Bendelorm

Hvordan smittes hunden?
Spolorm overføres som egg eller larver fra avføringen fra andre hunder eller de kan tas opp fra smittede byttedyr. Valper kan i tillegg smittes via moren allerede i de to siste uker før de fødes og senere via morsmelken. Valper og hunder med spolorm utskiller et enormt antall egg. Disse eggene er svært motstandsdyktige og kan overleve i omgivelsene i årevis.

Piskeorm overføres som egg eller larver via munnen fra avføring i omgivelsene.

Hakeorm overføres som egg eller larver fra avføring. Larvene kan også trenge gjennom huden og derfra vandre rundt i hundens kropp for deretter å etablere seg som voksne i tarmen.

Bendelorm overføres som mellomstadier i fra smittede byttedyr som fugl og mus, lopper, rått kjøtt eller rå fisk. Larvene frigjøres og etablerer seg så som voksne bendelorm i tarmen.

Hvordan beskytte hunden?
Det er vanskelig å unngå smitte da egg og larver av innvollsorm kan finnes i omgivelsene og i byttedyr. Egg har spesielt god overlevelsesevne i miljøet. Det er derfor hensiktsmessig å behandle hunder mot innvollsorm regelmessig etter et veloverveid program.

Valper

• Valper bør behandles mot spolorm hos oppdretter ved 3, 5 og 7 ukers alder. Ny behandling ved 10-12 ukers alder, helst før 12 ukers vaksinen.
• Videre kan valper behandles ved 6, 9 og 12 mnd alder.

Drektige/diegivende tisper

• Behandles 7-10 dager før forventet fødsel
• Behandles samtidig med valpene 3 uker etter fødsel

Voksne hunder

• Behandles ved påvisning av eller mistanke om innvollsorm
• Vurdér behandling før og etter utstillinger og kennelopphold

Det er ikke lenger anbefalt å behandle voksne hunder regelmessig. Studier viser at det er sjelden voksne hunder har orm. Det er stor fare for resistensutvikling hos ormene ved overforbruk av ormemedisiner som blir liggende rundt i miljøet med hundenes avføring. Dette må tas på alvor.

Ved utenlandsreise
Hunder skal behandles mot bendelorm med godkjent virkestoff (prazikvantel) i forbindelse med hver utenlandsreise*

Vurdér også behovet for samtidig behandling mot andre typer innvollsorm, samt forebyggende middel mot flått, lopper, mygg og sandfluer 

*NB! Det er krav om behandling mot bendelorm med preparater inneholdende prazikvantel ved tilbakeførsel/innførsel til Norge fra de fleste andre land og enkelte land kan ha egne særkrav ved innreise. Kontakt din dyrlege for oppdaterte opplysninger om spesielle krav, vaksinasjoner og for utstedelse av pass før du tar med dyr på utenlandsreise.
HUNDER OG KATTER SOM KOMMER FRA SVERIGE MÅ BEHANDLES MOT BENDELORM ! Alle hunder og katter som har vært i Sverige og som tas over grensen til Norge skal fra og med fredag 11. mars behandles mot revens dvergbendelorm. Denne bendelormen er ufarlig for hunder og katter, men kan forårsake svært alvorlig sykdom hos mennesker. Hunde- eller katteeiere kan selv behandle sine dyr. Les mer om dette HER.

TANNHELSE

Hunder og katter kan få problemer med dårlig tannhygiene. Dette kan forårsake stor problemer for dyret, og da må den som regel til veterinær for å få rettet opp plagen. Vi som eiere av hunder og katter kan forebygge at hundens tenner blir dårlige og dyret får problemer med munn og tenner.

Forebygging og behandling
Det første tiltaket for god tannhelse er å få renset og pusset tennene med et spesialinnsrtument som tar calcus og plaque. Det er ikke mulig å gjøre dette ordentlig selv, spesiellt den viktige og ikke så behaglige poleringen under kanten av tannkjøttet. Normalt vil dyret bli bedøvet for denne behandlingen. Tannrens bør gjentas regelmessig, helst hvert år. De fleste veterinærer anbefaler børsting av tenner til hunder og katter. Det er da viktig at man ikke bruker tannkrem som vi mennesker bruker til oss selv. Enzym-tannpasta er smaklig og demper bakterieveksten som utvikler periodontal sykdom.
IKKE bruk tannpleiemidler som du bruker selv, disse inneholder ingredienser som kan føre til mageproblemer for dyret - dessuten er ikke smaken så veldig god for hverken hund eller katt. Dessuten kan høyt saltinnhold i tannpastaen føre til problemer for dyr med hjertelidelse.

Diet
I vill tilstand vil den "naturlige" pussingen av tenner komme fra gnaging på ben og harde substanser. I dag blir de fleste kjæledyr foret med kommersiellt tørrfor som er å betrakte som bløtfor, og har ikke hard nok konsistens til å virke pussende nok for å hindre tannstensdannelse. Tørrfor, kjeks ol. renser ikke tennene tilstrekkelig langs tannkjøttkanten, hvor problemene starter. De vil derimot sinke plaquedannelse på unge og blanke tenner. Harde bein - slik som knoker fra større beitende dyr, er et godt hjelpemiddel, men det finnes hunder som ikke tåler disse bena. Derfor er jevnlig pussing av dyrets tenner et godt hjelpemiddel mot plaquedannelse. Hard nylonbørste kan føre til sår i tannkjøttkanten og danne infeksjoner - derfor anbefales en spesialtannbørste som den mest effektive måten å fjerne plaque og tannstensdannelse på hund og katt.

Problemer med tannpussen?
Hvis du har problemer med tannpussen på kjæledyret ditt, ta kontakt med veterinær eller din lokale zoobutikk for å få tips og hjelp. Tennene bør sjekkes minst en gang pr. år av en veterinær. Dette taes på den årlige helsesjekken og vaksineringen.

Tips for rensing av tenner

1. Gå til innkjøp av spesialtannbørste og tannpasta for hund og katt.

2. Ta tannpasta på fingeren og la hunden eller katten slikke så de blir vant til smaken.

3. Tilvend dyret til å bli tatt rundt munnen, så det aksepterer at du ser på tennene og tannkjøttet. Gni litt tannkrem på tannkjøttkanten.

4. Etter at dyret aksepterer din interesse for dets tannhelse, prøver du å børste med en bløt fingertannbørste. Sett små hunder/katter på bord eller på en krakk, slik at de føler seg sikkre og nær opp til deg. Store hunder lønner det seg å ha sittende på gulvet hvor du kan pusse fra siden eller bakfra og fremover. Start med noen lett tilgjenglige fortenner, for å bli fortrolig til å kunne pusse de bakerste jekslene.

5. Avslutt pussingen med klapp eller avreagering i form av lek. IKKE SØTSAKER SOM BELØNNING! Å pusse tennene må være lystbetont, ikke en kamp. Du vil få bedre kontakt med kjæledyret ved å bygge opp toleransen til å bli håndtert, for eksempel ved tannpussing.

KOPROFAGI

Koprofagi (å spise avføring) er ikke uvanlig blant hunder, men temmelig sjeldent blant katter. Her er noen kommentarer om denne sjenerende uvanen:

Koprofage hunder vil ofte spise ikke bare hundeekskrementer, men også ekskrementer fra andre arter, som katter, hunder og kyr. Det er normalt for tisper å spise ekskrementene til sine valper fra fødselen til de er 3 uker gamle. Mange atferdseksperter ser på dette som en naturlig reaksjon for å hindre rovdyr i å oppdage valpene. En del eksperter ser også på koprofagi generelt som normalt for hunder. De fleste hundeeiere synes imidlertid denne oppførselen er upassende. Medisinske faktorer som kan føre til koprofagi er alvorlig tiaminmangel, kronisk bukspyttkjertelsvikt, feilabsorpsjonssyndrom eller utilstrekkelig energiopptak. Dessverre finnes det i tillegg til de medisinske årsakene flere psykologiske årsaker til at valper og voksne hunder kan begynne og spise ekskrementer, så som stress, overpopulasjon eller kjedsomhet.

Blant konsekvensene ved spising av ekskrementer er halitose (dårlig ånde), angrep av parasitter i fordøyelsen og, i alvorlige tilfeller, fordøyelsesproblemer.

Behandling er komplisert ettersom det involverer både å endre hundens atferd og behandle den underliggende årsaken. Ekskrementer bør fjernes så raskt som mulig slik at hunden ikke kan få spist dem. Dette omfatter også å plassere eventuell kattesand på et sted hunden ikke kan komme til. Det er også nødvendig å ha hunden i bånd ute, for å hindre den i å spise opp ekskrementer fra andre hunder, eller fra hester og kyr. Enkelte hundeeiere har oppdaget at ved å gi knust ananas i hundens mat så vil den ikke spise egen avføring.

Dersom man antar at problemet ligger i et for med for lite stoffer, så bør man skifte for og se hvordan det vil utvikle seg så. Hvis problemet vedvarer, er det nødvendig å oppsøke veterinær. Man må sikre seg at de medisinske faktorene er utelukket, og veterinæren kan også gi råd til eierne om behandlingen av hunder med koprofagi. Tålmodighet er nøkkelen til å bryte denne uvanen som mange eiere synes er sa ubehagelig.

Så, forskere har ikke funnet ut hvorfor hunder lider av koprofagi - de har bare en masse teorier, som i noen tilfeller har vist seg å stemme. Men, man vet ikke den direkte årsaken - alt er basert på det å anta. Dette kan sidestilles med hvorfor hunder ruller seg i egen og andres avføring. det er en rekke teorier rundt dette, men ingen vet direkte grunnen.

VASK AV HUND

Huden og pelsen hos en sunn og frisk hund behøver normalt ikke å bli vasket. Det kan alikevel være situasjoner hvor det er nødvendig å vaske hunden for å fjerne støv, urenheter eller vond lukt.

En god sjampo fjerner også løse og døde hudceller fra hudoverflaten, renser hudens porer og gir pelsen en ny glans.

Når det gjelder valg av sjampo, så skal man alltid velge en mild sjampo (dersom da ikke veterinæren har ordinert en spesial sjampo), spesiellt fremstillt for hunder. Visse typer sjampo inneholder stoffer som kan irritere den normale huden ved å fjerne det øverste beskyttende fettlaget. Slike typer sjampo bør naturligvis ikke brukes.

Hvor ofte man skal vaske hunden avhenger av en rekke forskjellige faktorer slik som:

• hundens omgivelser

• pelsens karakter

• hundens tendens til illeluktende pels

• eventuelle hudproblemer som lus, tør hud, fet hud, betennelse og allergi mm.

Vær alltid oppmerksom på hundens pels slik at eventuelle hud/pelsproblemer kan oppdages så tidlig som mulig. Gå alltid til dyrlege dersom det er mistanke om noe unormalt, f.eks. hvis hunden klør seg voldsomt hele tiden.

Enkelte sier at for mye vask vil ødlegge fettlaget i huden på hunden, mens andre mener at det ikek har noe å si så lenge man sørger for å tørke hunden skikkelig etter badet. Utstillingsmennesker som har hunder med mye og lang pels, sier at føning av hundene etter badet er meget viktig og tørker ikke ut huden på samme måte som om hunden pelsen lufttørkes.

Hunder med meget tørr eller fet hud, lider av seborré og har behov for hyppig vask med en spesialsjampo anbefalt avb veterinær. Veterinæren vil også informere deg om hvordan sjampoen skal brukes. En slik spesialsjampo bør alltid kombineres med et balsamprodukt som tilfører huden ny fuktighet etter vask. Sørg alltid for å skylle hundens pels grundig slik at ingen sjamporesster sitter igjen.

Hvilken sjampo skal jeg velge?

Valgmulighetene er mange, og den ene produsenten etter den andre reklamerer med sine effektive produkter og hvor flotte hundene blir, samt alle premieringene som hunder har fått ved bruk av deres sjampo - på lik linje som med alle hundeforprodukter:-) I dyrebutikker finnes det et bredt utvalg av ulike typer og merker, alt fra sjampo beregnet for hvite hunder til sjampo beregnet for svarte hunder, hunder med pels, hunder uten pels osv.

Valget av sjampo avhenger mye av omstendighetene. Er det snakk om vanlig rengøring av hunden, bør en velge en hypoallergen, mild spesialsjampo til hund. Hundens hud er forskjellig fra menneskets på flere avgjørende punkter, bruk derfor ikke sjampo beregnet på mennesker. Blandt annet er Ph verdien på hundens hud - til forskjell fra menneskets - ikke sur, men basisk. En feil sjampotype vil irritere huden. Er du i tvil - ta kontakt med dyrebutikken eller med veterinæren for råd.

Hundens hud skiller seg fra menneskets på fem avgjørende punkter. Sjampo som er utemerket på menneskers hud og hår, er derfor lite egnet til stell av hunder hud og pels. En uegnet sjampo vil irritere hundens hud, noe som er meget uheldig dersom hunden viser tegne på hudlidelser.

Hvordan kan man kontrollere ubehagelig lukt i pelsen?

En lett ubehagelig lukt er helt normalt for hunder. Hos visse hunder kan lukten være særlig ubehagelig, eksempelvis når hunden er varm eller våt. Dette kan kontrolleres med en god, mild parfymert sjampo.

En annen kilde til ekstrem ubehagelig lukt kan være tilstoppede analkjertler. Disse kjertlene sitter like innenfor endetarmsåpningen, og produserer bl. annet stoffer som hunden marker sitt territorium med.

Andre typer kroppslukt kan være forårsaket av en egentlig sykdom. Tannsten og betennelse i leppen forårsaker dårlig ånde. Betennelse i øregangen gir en ubehagelig lukt fra ørene. Hudlidelsen seborré gir generelt en utbredt ubehagelig kroppslukt hos hunder. 

Hvordan vasker jeg hunden min?

• Før vask børster man grundig gjennom hundens pels. Klipp vekk eventuellt sammenfiltret pels dersom du ikke får dem ut ved hjelp av kam, flokeløser eller annet. Floker filtrer seg mer sammen når de blir våte, derfor anbefalles grundig gjennomgang med børste og saks på hunder som har masse floker.
  Det anbefales å ta vatt i hundens ører for å hindre vann inn i øregangen.
  Dersom underlaget i dusjen eller i badekaret er glatt, legg et håndkle eller en gummimatte i bunden slik at hunden slipper å skli. Der som hunden ikke vil såt rolig i dusjen/badet, kan det lønne seg å binde den slik at den ikke hopper ut av badekaret eller dusjen og sklir på glatt gulv og får skader. Løft også hunden inn og ut av badekar!

• Fukt hundens pels grundig med kroppstemperert vann. Beskytt øyne og ører på hunden.
  Start med å påføre sjampo på hundens nakke og rygg, fortsett med ben og hale, og under buken og magen. Skal man vaske av hundens ansikt - vask med klut eller svamp og vær nøye på at hunden ikke får såpe i øynene. Maser sjampoen grundig inn i pelsen. Skyll omhyggelig etterpå med rent, lunket vann. Gjenta prosessen og la skummet sitte i pelsen så lenge som mulig - helst en 10 minutters tid. Skyll omhyggelig med lunket vann til skyllevannet er rent og man er sikker på at alle rester av sjampoen er fjernet.
  skal man ha i balsam i pelsen, følg anvisningene på flasken og skyll grundig ut etter endt virketid.

• Når hunden er skikkelig skyllt, la den få riste seg. Hunder med lang pels bør om hurtigst få en gjennomgang med børste for å få presset ut litt av vannet.
  Tørk så hunden omhyggelig med håndkle.
  Avslutt gjerne med å tørke hunden med hårtørker - dette hindrer at huden tørker fort inn, og anbefales fremfor å la hunden lufttørke.
  Unngå at hunden oppholder seg på et kaldt sted mens den er våt.
  Børst så gjennom pelsen en gang til, slik at man har en fin og nyvaskett pels uten floker.

NB! LØFT HUNDEN UT OG INN AV BADEKAR OG DEKK GLATTE UNDERLAG MED FUKTIG HÅNDKLE ELLER GUMMIMATTE!

HUNDENS ANATOMI

1. Nesebrusk (snutespiss) 2. Snutefront            3. Neserygg       4. Stopp 5. Skalle (skalleparti) 6. Kinn 7. Underkjeve 8. Hals 9. Strupe 10. Skulder 11.Brystbensspiss            12. Overarm 13. Underarm 14. Håndledd 15. Mellomhånd 16. Pote 17. Albueledd 18. Brystkasse 19. Buklinje

20. Lysken 21. Flanke 22. Lend 23. Manke 23.Skulderbladstopp             24. Overlinjen består av manke, rygg, lend og linjen over krysset med korsbenet. Rygg (6. til 13. brystvirvel) 25. Kryss 26. Haleansats 27. Hale 28. Sittebensknute 29. Overlår 30. Kneledd 31. Underlår 32. Hase 33. Mellomfot

Ordforklaringer:

Bräss = Brissel, som er en kjertel hvis funksjon er å utvikle forsvarsceller, men bare én type; T-lymfocyttene. Mer info om Brisselen og dens oppgave finner du HER.
Mjälte = Milt
Urinblåsa = Urinblære
Strålben = Spolben
Skenben = Skinnbein
Handlovsben = Håndleddsben
Falangben = Tåknokler
 

HOFTELEDDSDYSPLASI (HD)
Astrid Indrebø, veterinærkonsulent i Norsk Kennel Klub

Hva er HD?
Hofteleddsdysplasi (HD) er en utviklingsfeil i hofteleddene som kan angå ett eller begge hofteledd. Defekten består i at hofteskålen og lårhodet ikke passer til hverandre. Det dannes sekundærforandringer rundt leddet i form av forkalkninger. Det kan også oppstå unormal slitasje inne i hofteleddet, som igjen kan gi unormale trykkbelastninger på deler av leddet. Deler av leddbrusken kan slites bort og erstattes av beinvev i kroppens forsøk på å reparere de skadene som har oppstått. Det finnes ulike grader av denne defekten - og hofteleddene graderes etter følgende skala: fri (A, B), svak (C), middels (D) eller sterk (E) grad av HD.

Avlesning - registrering av resultatet
Avlesningen skjer på grunnlag av røntgenbilder. Røntgenbilder, registreringsbevis samt et skjema underskrevet av eier og veterinær sendes Norsk Kennel Klub (NKK), og resultatet for den enkelte hund blir registrert i NKKs database. Resultatene blir distribuert til de respektive raseklubbene, hvor de brukes i avlsarbeidet for den enkelte rase. Resultatene er også tilgjengelig på DogWeb.
Hunden må være ID-merket og bildene må være tatt på foreskreven måte. Hundens identitet, inkludert ID-nummer, skal framgå av røntgenbildene og være påført før bildene framkalles. Hunden skal være sedert (fått en beroligende sprøyte) før bildene tas.
Hunden må ha nådd en viss minimumsalder før den kan røntgenfotograferes for offisiell HD-avlesning. For de fleste rasene er denne minimumsalderen 12 mnd, mens den for noen raser er 18 mnd (bullmastif, bordeaux dogge, grand danois, leonberger, maremma, engelsk mastiff, napolitansk mastiff, newfoundlandshund, landseer, pyreneerhund og sankt bernhardshund).
For å avlest bildene og registrere resultatet, er det en forutsetning at hunden er norskeid og at den er registrert i NKK. Hunder som er importert til Norge fra utlandet vil bli innregistrert i NKK samtidig med at resultatet fra HD-avlesningen registreres - så sant den ikke er innregistrert tidligere. Den vil beholde det registreringsnummeret den fikk da den ble registrert i sitt fødeland, men få et nytt registreringsbevis.
Dersom hunden har middels eller sterk grad av HD eller blir operert, kan røntgenbildene sendes til offisiell avlesning og sentral registrering selv om hunden ikke har nådd minimumsalder.
Røntgenundersøkelse av hofter på hunder i Norge har pågått siden tidlig på 70-tallet. Fra 1987 ble det krav om kjent HD-status på foreldre for registrering i NKK av avkom for noen raser.
HD-statistikk for alle raser fra 1974 finner du på NKKs web-forside under Elektroniske tjenester - NKK statistikk. Vær oppmerksom på at dette er en stor fil som tar tid å laste ned (ca 2,5 MB).

Hva er årsaken til at en hund får HD?
Utviklingen av HD hos en hund skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Arvbarheten gir uttrykk for hvor stor del av totalvariasjonen i en egenskap som skyldes arvelige faktorer. Norske undersøkelser viser en arvbarhet for HD på noe over 20%. Dette innebærer at også andre faktorer har stor betydning for utvikling av defekten. Man antar imidlertid at en hund ikke utvikler HD med mindre det foreligger en arvelig disposisjon, men en hund trenger ikke utvikle HD til tross for at den kan være arvelig disponert.

Hvor stor betydning har HD for hunden?
HD utvikles mens hunden vokser. En hund som har utviklet HD, kan få problemer av varierende grad, men slett ikke alltid. Hvorvidt den vil få kliniske symptomer, er i første rekke avhengig av graden av HD, men også i vesentlig grad av hele hundens konstruksjon og funksjon, dvs. hvorvidt hunden er sunt bygget og kan bevege seg riktig og effektivt. Hunder med en dårlig og usunn konstruksjon, vil ofte få større problemer dersom den har HD sammenlignet med en godt konstruert hund som kan bevege seg sunt og effektivt. Riktig mosjon er viktig!

En hund med svak grad av HD vil som regel ikke vise noen symptomer i det hele tatt, og vil kunne leve et helt normalt liv. Dersom hunden har middels grad HD, er det større risiko for at den kan utvikle symptomer. Tidspunktet for når disse symptomene inntrer, kan variere mye. Noen hunder med middels grad HD kan begynne å vise en tendens til stivhet i hofteleddene ved 4-5 års alderen uten at det ser ut som om tilstanden er spesielt smertefull for hunden. Andre kan vise symptomer tidligere, mens atter andre ikke vil vise symptomer i det hele tatt. Dersom hunden holdes i god kondisjon samtidig som man tilpasser hundens prestasjoner til det den selv ønsker å prestere, vil en hund med middels HD i de fleste tilfeller oppnå like høy levealder som en HD-fri hund, og tilværelsen vil ikke være smertefull. Overdreven mosjon, som lange turer i dyp snø, bruk som trekkhund i tungt arbeid osv, er imidlertid ikke å anbefale. Jevn mosjon er viktig. Man må imidlertid være klar over at det finnes hunder med middels grad HD som har tydelige kliniske symptomer på defekten.

Dersom hunden har sterk grad av HD, er risikoen større for at den får problemer med hoftene. For noen hunder er dette direkte invalidiserende, og i enkelte tilfeller kan avlivning være beste utvei. Men man skal være klar over at mange hunder greier seg utmerket selv om de har sterk grad HD, og kan fungere normalt og være svært aktive langt opp i høy alder uten å vise tegn på smerte.

Det er altså ikke nødvendigvis sammenheng mellom den diagnosen som stilles ved hjelp av et røntgenbilde og hvordan hundens kliniske tilstand er! Det er viktig at man ikke begynner å behandle hunden sin som om den skulle være invalid, kun på grunnlag av røntgenbildene.

Hvordan skal jeg trene en hund med HD?
En hund med HD må trenes fornuftig. Det er viktig at den får bygget opp muskulatur, og at sener, ledd og leddbånd ikke overbelastes. Jevn mosjon er viktig for enhver hund fra den er valp. Treningsmengden økes gradvis ettersom hunden vokser og kondisjonen bedres. Er det først konstatert HD, er det viktig at hunden ikke holdes for mye i ro. Den må trenes opp gjennom daglig og jevn mosjon. Mosjonen skal fortrinnsvis foregå på et relativt mykt underlag som f.eks. i skogen - IKKE på asfalt. Lengden på turene økes gradvis. Det er ikke bra for hunden at den ligger mer eller mindre stille hele uken - for så å få en lang og anstrengende tur hver søndag. Jevn mosjon - gjerne i noe ulendt terreng - er det beste. Og hunden må være i normalt hold - aldri tung og feit da dette vil øke belastningen på skjelettet betraktelig.

Kan HD behandles?
HD kan til en viss grad behandles ved smerteterapi eller ved kirurgiske operasjoner.

Smerteterapi
Gjennom smerteterapi kan en hund med kliniske symptomer på HD få et bedre liv. Når smertene er borte, kan den lettere trenes opp, slik at den kan få bygget opp muskulatur og fungere langt bedre.

Det finnes ulike medisiner som brukes i smerteterapien. Diskuter dette med dyrlegen din.

Akupunktur har vist seg å være effektivt for endel hunder med HD. Ved Norges veterinærhøgskole pågår det nå en undersøkelse av effekten av en alternativ smertebehandling: implantasjon av små gullbiter på spesielle punkter i muskulaturen rundt hoftene. Det vil bli informert om resultatene i Hundesport når undersøkelsen er avsluttet.

Kirurgiske operasjoner
Det er prøvd ulike operasjoner ved HD. Den mest drastiske går ut på å skifte ut hofteleddet og sette inn et kunstig hofteledd. Dette er en komplisert og kostbar operasjon som utføres på enkelte større dyreklinikker. Resultatene ser foreløpig ut til å være gode. Diskuter gjerne dette med dyrlegen din som eventuelt vil henvise deg til en dyreklinikk som utfører slike operasjoner.

En mindre drastisk operasjon går ut på å foreta en muskeloperasjon som gjør at lårhodet blir riktigere plassert i hofteskåla. Dette vil kunne redusere smertene i leddet så mye at hunden blir haltfri, også på lang sikt. Forutsetningen er imidlertid at hofteskål og lårhode er nærmest normale mht dybde og fasong og at det er ingen eller lite forkalkninger, men lårhodet ligger langt ut i hofteskålen. Ved store forandringer i hofteleddet er det lite sannsynlig at man vil ha nytte av en slik operasjon.

Oppsummering
HD skyldes ikke bare arvelige faktorer - oppvekstmiljøet har stor betydning for utviklingen av sykdommen.
En hund trenger ikke å få problemer dersom den har HD hvis den er godt konstruert - jevn mosjon er viktig! Ikke mosjon på asfalt og i dyp snø!
Dersom hunden har symptomer og du har spørsmål med hensyn til eventuell behandling - kontakt din dyrlege.

Bildet til venstre viser A-hofter, bildet til høyre viser E-hofter.

ALBULEDDSARTROSE (AA)

Albueleddsartrose er betegnelsen på kroniske forandringer som oppstår i og rundt et ledd, hovedsaklig nedsliting av leddbrusken, fortykkelse av leddkapselen, og beinpåleiringer.
AA oppstår sekundert til en skade, ved økende alder som følge av feil belastning, og som følge av OCD (Osteochondrose eller albueleddsdysplasi)

Denne lidelsen deles også inn i grader; sterk, middels og svak.
Svak grad gir sjelden symptomer, men sterk og middels vanligvis gir halthet i kortere og lengre perioder.
Siden AA i seg selv er et symptom på at det foreligger en lidelse inne i, eller i nær tilknytning til, leddet, er det den primære lidelsen som oftest gir halthet. Artrosen i seg selv gir som regel ikke halthet, men bevegeligheten vil oftest være nedsatt. På en hund med godt utviklet muskulatur, som kan kontrollere bevegelsene sine, vil man vanligvis ikke se halthet.

Artrosen i seg selv kan vanligvis ikke behandles.
Eventuell kirurgisk behandling må rettes mot årsaken til artrosen.
Ro og hvile etter ekstra smertefulle perioder, samt gradvis opptrening, og eventuelt smertestillende (alltid i samråd med veterinær!) er oppskriften for de fleste voksne hunder.
Hunden vil aldri bli kvitt artrosen, og vil kunne risikere perioder med halthet, men svært mange hunder har artrose uten at de viser tegn til halthet.

ANALKJERTLER

Hunden har to slike kjertler i endetarmen, en til hver side for endetarmsåpningen ca klokken fire og åtte hvis man forestiller seg anus/åpningen som en klokke. Disse kjerlene inneholder luktstoffer som hunder bruker for å markere seg og dermed kommunisere med hverandre.   Normalt skal kjertlene tømme seg når det passerer avføring, gjør de ikke det blir fulle, ubehagelige og enkelte ganger betente. Vanlige symptomer i tillegg til aking er at hunden slikker og biter seg bak, sitter rart, "løper etter" halen, kan ha vondt for å stå eller gå eller går med rumpa ned og halen mellom beina.
Sykdom i disse kjertlene kan deles i tre kategorier:

-Tilstopping- væsken blir tykkflytende og det oppstår vanskeligheter med å få tømt dem.
-Infeksjon -bakterier fører til en infeksjon og væsken blir puss og blodtilblandet.
-Abscedering -ubehandlet infeksjon fører til at kjertlene blir ømme, hovne og sprekker opp til
hudoverflaten slik at væsken tømmes ut.

Symptomene på tilstopping eller infeksjon er at hunden aker seg bortover bakken, eller at den stadig slikker seg bak. Behandlingen består i å tømme kjertlene, eventuelt utspyling og antibiotikabehandling om det er infeksjon. Sårbehandling av oppsprukne kjertler kommer i tillegg. Tilbakevendende problemer med analkjertlene kan behandles med omlegging av foringen. Hjelper ikke det kan det være aktuelt med operativ fjerning av kjertlene.

Analkjertlene kan du tømme selv. Husk hansker og stå på siden, for det kan sprute, og dte lukter ikke akkurat parfyme,

Man kan tømme fra utsiden, uten å gå inn: Ta godt tak i halen, løft den rett opp, slik at bena nesten letter fra bakken. Da vil man "brekke" ut
analområdet. Ca. en cm. under analåpningen, og ut til sidene, vil en kunne kjenne fyllte analkjertler fra utsiden. Det kjennes ut som myke klinkekuler
omtrent. Da kan man klemme fra utsiden - opp mot analåpningen. Man kan på en måte sammenligne det med å klemme ut innmaten av en drue,dog når man holde
"åpningen" oppover.

Om ikke dette fungerer, må du inn i åpningen med en finger (hansker på apoteket). Bruk den fingeren som passer - tommelen er ganske grei å ta tak
med inni. Da kjenner du hva du skal gjøre. Er omtrent som å ha en drue mellom fingrene. Du kan ikke unngå å kjenne kjertlene når du har en finger
inni, og kjenner mot fra utsiden.

Er de tomme, så kjennes de ut som omtrent ett litt stort maiskorn.

SÅRBEHANDLING

Brannskader
Ved alle former for brannskader er rask nedkjøling av brannsåret med springvann viktig. Det er aldri for sent å starte nedkjøling, men effekten blir dårligere og skaden større jo lenger du venter. Etter 2 timer vil effekten av nedkjøling være minimal. Ikke bruk kaldt vann mer enn 3-5 min. Skift til temperert vann, 15-20 min, og fortsett med det minimum 30 minutter. Ben kan holdes i en bøtte eller lignende. Ved brannskader på kropp og hode skyller en over med en jevn strøm av vann, eks dusj.
Store brannskader over brystkassen kan medføre pusteproblemer. Oksygenbehandling er aktuelt for å underrette pustingen. Dersom værhår og pels på snuten er svidd skal en alltid mistenke brannskader innvendig i luftveiene og lungene. Komplikasjoner til slike skader kan inntreffe mange timer senere og veterinærtilsyn er alltid nødvendig.
Dersom transport av hunden er nødvendig foretas nedkjøling ved å legge våte kluter over skaden som skiftes regelmessig under transporten.


Elektriske skader
Oppstår ved strømmens gang gjennom kroppen. Strømmen produserer varme når den går gjennom muskulatur og vev og vil forårsaken innvendige og utvendige brannskader. Skaden er vanligvis størst ved kontaktpunktene, hvor det av og til kan observeres åpne sår og forkulling av hud og underliggende vev. Hunder som biter på elektriske kabler er utsatt for å få brannskader der de kommer i kontakt med elektrisitet, vist de er heldige og overlever en slik strømskade. Alvorlige komplikasjoner kan inntreffe som hjertestans og skader på hjerne- og nervevev. Skader i munnen vil etter hvert anta en grå blek farge som vanligvis heles av seg selv i løpet av tre uker. Store elektriske skader i kropp eller ben skal behandles som brannskader for øvrig. Hunden skal alltid undersøkes av dyrlege når den har hatt strøm i seg, selv om det bare er snakk om husholdningsstrøm.

Etseskader
Etseskader vil se ut som brannskader men uten sotdannelse. En etseskade vil øke i omfang så lenge stoffet finnes i pelsen eller på huden. Bruk gummihansker og start behandlingen med skylling av hudområdet med store mengder rent vann. Skyll et område som er vesentlig større enn skaden. Ved etseskader i munnen skylles munnen utvendig og innvendig med vann for eksempel med en dusj. La hodet henge nedover slik at hunden ikke kvels av vann i luftveiene, og rester av kjemikalier skylles ned i svelget. Ved mistanke om at hunden har svelget etsende kjemikalier la hunden drikke rikelige mengder med vann eller melk. Gi hunden kulltabletter. Har du ikke kulltabletter eller kullmikstur kan kull fra bål/peiser brukes, eller du kan svi brød over åpen ild til det blir forkullet. Hunden må IKKE kaste opp. Kontakt dyrlege snarest.
Noen hunder får såre poter om vinteren dersom veiene er saltet. Forebygg ved å skylle potene hver gang man kommer fra tur.

Sår
Rift og skrubbsår som ikke bryter gjennom huden ( sår som ikke spriker) leges av seg selv. Alle bittsår er i utgangspunktet infiserte og bør renses. Dyrlegen avgjør om hunden trenger antibiotiskbehandling. Felles for all sårbehandling er at man først rengjør såret med rent vann og deretter vasker med en desifinerende væske som klorhexidin eller pyrisept.

Honning er ypperlig å bruke i sårbehandling. Honning har en lang tradisjon innen naturmedisin. Det skal være påvist at honning har sårhelende og antiseptiske egenskaper. Dette skyldes at honningen har lav vannaktivitet, som gjør at mikroorganismer ikke får vannet de trenger til å vokse og formere seg. Honningens lave pH på mellom 3,2 og 4,5 bidrar også til å gjøre forholdene dårligere for bakterier.

Vask såret med lunket vann og smør på honning i og rundt såret og legg på kompress med glatt overflate for at ikke kompresset skal sitte fast i såret. Sikre kompresset med gasbind slik at det er tett og hunden ikke får slikket vekk honningen. Gjenta prosessen etter 2-3 dager til såret er grodd.
Pels klippes bort fra sårkantene. Er såret åpent eller kraftig forurenset bør det undersøkes av dyrlege, alle sår som gaper vil i de fleste tilfeller bli sydd.
Sårhelingen blir best dersom såret sys innen 4-6 timer etter at det oppstod.


Brudd
Kan være vanskelig å diagnostisere. Er hunden halt og har vondt i et ben bør den undersøkes av dyrlege. Sikkert tegn på brudd er dersom benet har uttalt unormal bevegelighet eller har fått en ekstra knekk. Dersom bruddet er åpent bør man sørge for størst mulig renslighet. Om et slikt sår over bruddstedet har jord, sand, ekskrementer og lignende, skal det snarest skylles med rikelige mengder vann. Etterpå dekkes såret med en ren, helst steril bandasje. Infeksjoner i benvev ved åpne brudd kan føre til alvorlige komplikasjoner.
En hund har vanskeligere for å holde et brudd i ro enn hva mennesker har. Det anbefales derfor å forsøke og avstive benet for å unngå ytterligere skader. Improviserte spjelker kan lages av aviser som brettes i en “takrenne” fasong. Det brukne benet plasseres i “rennen”, og tapes eller knyttes rundt for å holde spjelken på plass. Andre metoder kan for eksempel være kvister eller planker som kuttes til egnet fasong og lengde. Pass på at spjelken sitter godt og at den ikke sklir nedenfor bruddstedet. En spjelket hund bør bæres.
Smertestillende medikamenter SKAL ikke gis til hunden uten at dyrlegen har angitt preparat og dosering. Enkelte medisiner kan være giftige eller dødelige for hunden, dette gjelder tabletter som inneholder Paracetamol.
Pass og på trykkskader ved bruk av gips. Skulle dette oppstå se kap. om sårstell. Honning er brukt med gode resultater.

Blødninger
Hunder har ingen sykdommer som smitter mennesker gjennom blod, derfor behøver man ikke være redd for å få blod på seg. Det er viktig å stanse større blødninger effektivt og rask.
Hunden holdes i ro og det blødende stedet skal plasseres høyest mulig, legg derfor hunden slik at det blødende stedet vender opp. Blør det fra et gapende sår, prøv å lukke det ved å klemme sårflatene mot hverandre. Sand og grus børstes bort fra såret med en kompress, eller skylles vekk med rent vann før bandasjering. Fremmedlegemer som sitter fast i såret skal ikke fjernes, men bandasjeres rundt. Legg en enkeltmannspakke eller trykkbandasje over skadestedet og fest denne med bandasjer.
Dersom hunden blør kraftig fra et ben, kan blødningen stanses ved å bruke en elastisk bandasje som legges stramt omsnørende fra rett i overkant av skaden og oppover mot kroppen. Dvs mellom skaden og resten av kroppen. Benet skal fortsatt holdes høyt. Omsnøringen bør være så bred som mulig. Bruk av tau, reimer og lingnende som bindes stramt rundt benet ovenfor skaden anbefales IKKE.
Omsnørende bandasjer skal kun benyttes ved kraftige blødninger fra skader på ben, og IKKE ved blødninger på hals, bryst eller buk. Dersom det er kraftige utvendige blødninger på hals hode eller kropp stoppes disse ved å presse en kompress, enkeltmannspakke eller annet du har for hånden direkte mot det blødende såret med nødvendig kraft. Denne kompressen må holdes på plass med håndkraft inntil man kommer til dyrlegen.
Avrevne klør og kuttsår i tredeputer som blør kreftig, behandles på samme måte som andre blødende sår. En egnet kompress presses mot det blødende stedet, og festes med bandasje, helst elastiske og selvheftende. Skal bandasjen sitte på i noen timer er det viktig å passe på at tærne ikke presses mot hverandre. Bruk bandasjemateriell som polstring mellom tærne, unngå bruk av bomull direkte over såret. Brukes gasbind for å feste en kompress over et sår skal man bandasjere helt fra tærne og opp ovenfor skaden. Dette for å unngå hindring av blodstrøm og ødem nedenfor bandasjen.
Blødninger som oppstår ved kloklipping kan stoppes ved å presse en Q-tip, dyppet i kaliumpermanganatpulver (kjøpes på apotek) mot kloen som blør.
Neseblødning hos hund er uvanlig og kan skyldes alvorlige sykdommer i nesehulen eller kraftig slag mot snutepartiet. Neseblødning kan stanses ved å legge et håndkle med knust is inni over hundens snuteparti i noen minutter. Husk at langvarig nedkjøling kan gi lokale frostskader. Hold hundens hode hevet under denne behandlingen. Dersom hunden har hyppige og tilbakevendende neseblødninger bør den undersøkes av dyrlege.

Indre blødninger
Skader på indre organer kan være vanskelige å oppdage siden hundens kropp i hovedsak er skjult av pels. Blåmerker og sår kan derfor være vanskelig å se. Har du ikke observert hva som skjedde kan det derfor være vanskelig å oppdage skader på et tidlig stadium. Endret atferd, nedstemthet, aggressivitet, bevegelsesbesvær og smerter ved berøring kan være signaler om at noe er galt.
Blod i avføring eller urin kan tyde på mulige indre skader eller blødninger. Blod i avføring kan forekomme som friskt blod eller som svart avføring. Friskt blod betyr at blødningen kommer fra bakerste del av tykktarmen -endetarmen, mens svart avføring betyr at blodet er fordøyd og blødningen sitter høyere oppe i magetarmsystemet. Friskt blod i avføringen skyldes oftest bagatellmessige rift i bakerste del av endetarmen pga hard avføring, foring med ben, eller pga diaré.
Blodig urin kan skyldes infeksjoner, kreft eller skader i nyrer, urinledere, blære, eller prostata.
Dersom hjerte, lever, nyrer eller store blodkar blir ødelagt eller skadet, vil det oppstå indre blødninger.
Er disse omfattende dør hunden i løpet av få minutter. Ved mindre blødninger vil man ha større sjanse for å redde hunden, men situasjonen er kritisk. Tegn på alvorlig blodtap og påfølgende sirkulasjonssvikt er:

*Rask puls
• Økt åndedrettsfrekvens
• Nedsatt bevissthet
• Bleke slimhinner i munnhulen
• Økt kapillærfylningstid (mer enn 2 sek.)
• Utvidet bukéomfang

Ved blødninger fra indre organer kan buken bli spent og væskefylt, og man kan se mørke fargenyanser rundt navle og ved testiklene hos hannhunder. Rask transport til dyrlege er det eneste håpet. Operative inngrep må til for å stanse større indre blødninger. Under transporten bør hunden ligge på siden med bakkroppen hevet i forhold til hjertet og hodet.
Det er sjelden med store blødninger i brysthulen, men det er livstruende dersom det skjer. Ved skader til brystkassen kan det oppstå penetrerende hull gjennom brystveggen og inn til indre organer. Blir det mye blod i brysthulen vil det gå utover pustefunksjonen og hjertefunksjonen. Skader som går gjennom brystveggen enten utenfra eller innenfra (ved eks ribbensbrudd eller skader av mellomgulvet) vil kunne påvirke pustefunksjonen i alvorlig grad. Ved ribbensbrudd kan det virke smertelindrende å stabilisere bruddområdet med en elastisk omsnørende bandasje rundt brystet. Skader på lungevev oppdages ved at hunden hoster opp blodtilblandet lyserødt skum. Oppsamling av blod og luft inne i brystkassen vil påvirke hjerte og pustefunksjonen og kan ende med døden. Kan luft og blod få komme ut vil hjertet og lungene som ikke er skadet få plass til å fungere. Eventuell utvendig skade skal kun dekkes med en enkel luftig bandasje (gas) inntil man kommer til dyrlegen.
Fremmedlegemer som står fast i såret, for eksempel en pinne, skal IKKE fjernes. Forsøk å stabilisere fremmedlegemet ved hjelp av elastisk bandasje og transporter hunden raskt til dyrlege. I prinsippet skal en hund med brystskade transporteres med den skadede siden lavest. Står det en pinne fast i såret må man vurdere situasjonen med hensyn til transportstillingen. Dersom skaden blør minimalt er det unødvendig å bandasjere skaden.

VÅTEKSEM

Symptomer
Exudativ dermatitt (væskende hudbetennelse) som er det latinske navnet, starter gjerne med smånupper eller skorper i huden. Disse registreres ikke alltid, fordi utviklingen til røde, væskende, overflatiske sår går raskt. En del av tilfellene oppdages ved at pelsen er sammenklistret av verk og sårsekret. Det hele ender ofte opp i store, hissige og hårløse felt som væsker - gjerne med grønnlig farge og vond lukt. Sårene klør og gir store smerter. Hundens kloring eller biting på området er vanligvis årsaken til den eksplosjonsaktige utviklingen. Typisk plassering av "eksemet" er på hundens kinn, rundt ørene, på krysset, utsiden av lårene og rundt halen - alle plasser hvor den lett kommer til.

Bakgrunn
For å forstå årsaken til våteksem, må man vite litt om hundens forsvarsmekanismer. Huden består av et tykt cellelag, hvor de ytterste cellene er døde og forhornet. Dette gir beskyttelse mot mekanisk påvirkning. På hudens overflate lever bakterier og sopp i en balansert sammensetning. Bakteriene domineres av staphylococcer som normalt ikke gjør skade. De er avhengige av varme, fuktighet og næring fra huden, og til gjengjeld utkonkurrerer de sykdomsfremkallende bakterier i kampen om plass og næring. Bakteriene er på denne måten svært viktige i hudens forsvar.

Som et tilsynelatende paradoks er det disse staphulococcene som infiserer huden ved våteksem. Da er hudens barriere mot microorganismer svekket, og veksten holdes ikke i sjakk. Det blir en overvekst av bakterier, og disse angriper den ytterste delen av huden. Kroppen svarer med sitt "indre forsvar". Blodsirkulasjonen øker i området slik at hvite blodlegemer og antistoffer distribueres til infeksjonsstedet. Vi ser dette ved at huden blir rød og varm. Området væsker og blør lett.

Primær årsak
Hvordan får disse i utgangspunktet "snille" bakteriene overtaket? Ut i fra det som ble forklart i forrige avsnitt er våteksem alltid sekundært. Primærårsaken er noe som har svekket hudens forsvar. Den vanligste årsaken er kløe, noe som gjerne skyldes lus, ørebetennelse eller fylte analkjertler. Hos raser som klippes, har man erfart at maskinklippingen lett gir smårifter som skorper seg og klør. Når hunden klør seg, lages rifter. Eventuelt kan konstant kløe gi mekanisk slitasje slik at cellebarrieren svekkes. Klør hunden på området ved å tanne på huden, tilføres også fuktighet i form av spytt. Fuktig hud er dårligere rustet mot infeksjon.Innfallsporten for bakteriene er et faktum.

Som nevnt innledningsvis, er lidelsen en sommerplage for noen, og derav navnet sommereksem. Særlig er badeglade hunder utsatt. Kombinasjon av mer eller mindre konstant fuktighet og varmt vær gir ypperlige forhold for bakterier. Som tidligere nevnt, har fuktig hud dårligere motstand, særlig hva angår mekanisk påvirkning. En del har sikkert merket at det om sommeren kan lukte sterkt av hunden. Det kan minne om lukten fra en fuktig klut som har ligget lenge. Dette skyldes oppvekst av bakterier og deres avfallsprodukter. Tilstanden gir lett kløe, og det hele er i gang.

Utbredt våteksem er gjerne et resultat av en ond sirkel. Kløe gir bakteriene mulighet til å infisere huden, og infeksjonen gir ytterligere kløe. Hunden klorer nye skader i "eksemets" ytterkanter, og bakteriene som nå er til stede i stort antall, får nye og bedre muligheter til å innvadere huden. Våteksemet blir større- og kløen sterkere.

Disponerende faktorer
Enkelte hunder er mer disponert enn andre. Pelskvaliteten og mengden spiller stor rolle. Tett pels gir lite luft til huden, og pelsen tørker sent etter regnvær eller bading. Styrken av hundens immunforsvar generelt spiller også en rolle. Hva angår raser, er en det fremelskede anatomiske bygningstrekk uheldig. Som eksempel kan nevnes flatsnutede hunder med dype hudfolder hvor huden ikke får luft. Til en viss grad kan man snakke om arvelig disposisjon da både pelskvalitet, immunforsvar og anatomiske trekk nedarves. Miljøfaktorer spiller imidlertid en stor rolle.

Behandling
Behandling av våteksem varierer med utbredelsen. Uansett er første bud å klippe pelsen helt kort i området og godt rundt. Dermed får huden mulighet til å tørke, og området blir lettere å behandle. Når pelsen klippes blir man ofte overrasket over at utbredelsen er mye større enn man først trodde. Etter klipping er det viktig å vaske området. Det brukes gjerne mildt, lunkent grønnsåpevann (uten furunål- eller salmiakktilsetning!) og vaskes med bomull. Pyrisept egner seg dårlig da det har liten eller ingen såpeeffekt. Størknet verk må bort. (Dette må ikke forveksles med sår-skorpe som man vanligvis ikke fjerner).

Bruk mye vann og la belegget mykgjøres slik at det løsner. Bruk også god tid slik at mekanisk belastning reduseres. Husk at området er smertefullt!. Neste punkt er å forhindre videre kløe. Finnes våteksemet i hoderegionen eller på bakkroppen, må hunden gå med halskrage. Andre steder på kroppen kan beskyttes med en T-skjorte.

Til mindre sår kan man bruke salve med kombinert bakteriehemmende og kløstillende effekt. Komponenten som er kløe-stillende er et svakt kortisonpreparat som vanligvis ikke er effektivt nok til at halskrage kan unngås. Brukes sterkere kortison, hindres derimot sår-helingen i større grad. Er områdene store, må hunden ofte få antibiotika i tablettform. I enkelte alvorlige tilfeller gis også kortison i sprøyte- og / eller tablettform i kombinasjon med antibiotika.

I alle tilfeller er prognosen god. Ved tidlig innsatt behandling tørker og heles såret raskt såfremt hunden hindres i å klø seg. Til slutt vil jeg understreke at våteksem ikke er smittsomt. Man kan trygt la hunden leke med andre hunder. Vær imidlertid oppmerksom på at du selv kan få infeksjon i sår eller øyne dersom du ikke utviser vanlig hygiene ved stell av sårene.

FURUNKULOSE

Furunkulose er en hudsykdom som først og fremst rammer korthårete hunder som Boxer, Fransk Bulldogg, Labrador, Dobermann og Rottweiler. Den kan også forekomme hos andre raser, som Cocker Spaniel og Schäfer.

Lidelsen kommer ganske tidlig, noen ganger før ett års alderen. Den angrepne hunden får røde hevelser mellom tærne og på potens underside. Det forekommer også utslett og byller andre steder på kroppen. Haken er ofte rammet, noe som kan komme av at det "smitter" fra når hunden slikker og vasker poter.

Ved bakteriologiske undersøkelser, kan det i typiske tilfeller påvises stafylokokker, en hudbakterie som er kjent som motstandsdyktig overfor de fleste vanlige antibiotika. Allikevel kan det ofte behandles med spesiell stafylokokk-antibiotika, eventuelt kombinert med et kortisonpreparat, eller med penicilliner i lengre tid. Sykdommen har derimot meget lett for å komme tilbake.

På et tidlig stadium, før forandringene har nådd å bli alvorlige, kan man ha god hjelp av en vaksinasjonsserie. Hunden får en gang i uken i 5-7 uker injeksjoner med stigende doser av stafylokokk-toxid. For å forlenge effekten, kan man siden gi enkelte doser med noen ukers mellomrom.

I de tilfeller der stafylokokker kan rendyrkes ut fra en prøve som er tatt fra hunden, kan en autogenvaksine lages. Det vil si at hunden får en vaksine laget av dens egne bakterier. Denne fremstillingen tar ganske lang tid og mens man venter på vaksinen, kan standardtoxidet benyttes.

Man bør også sørge for lokal terapi i form av rengjøring og salvebehandling (vitapan er god å bruke). Spesielt bør man gjøre dette på de steder det stadig slår ut byller.

Man kan ikke forhindre furunkulose, men man kan hjelpe til med å dempe det ved å ofte stelle hunden. Den bør holdes ren i pelsen og være tørre og rene på potene. Vask gjerne hunden med ren grønnsåpe men husk på at du skyller ut såpen grundig. Grønnsåpe har en desinfiserende effekt!

I en del tilfeller har hunden blitt bedre ved omlegging av kosten, f.eks. ved at proteininnholdet blir redusert.

Furunkulose: En spesiell form for stafylokokkinfeksjon i huden. I visse tilfeller foreligger også øre-, øye- og analsekkbetennelse (ofte hos stafylokokkangrepne Cocker Spaniels).

(Kilde: Er hunden syk av Birgitta Wikstrøm

Ved mange tilfeller av kløe og hudbetennelser hos hund finner man unormale forekomster av bakterier i huden. I nesten alle tilfeller dreier det seg om Stafylokokker, vanligvis Staffylococcus ureus. Bakterienes påvirkning bør testes gjennom resistensbestemmelse. De fleste hudinfeksjoner bør behandles med antibiotika i minst tre til fire uker. Samtidig må man prøve å finne eventuelle primærårsaker.

NESEMIDD

av. Veterinær Ingvild Høva Erevik

Nesemidd hos hund, Pneumonyssoides caninum, er en parasitt med stadig økende betydning i vårt hundehold. Det var på slutten av 1980-tallet at vi for alvor begynte å bli oppmerksomme på denne parasitten her til lands. Forekomsten er stadig økende, i de senere år har flere tusen hunder blitt behandlet årlig. Bedre kunnskap om parasitten og større hundepopulasjon, som stadig lever tettere, kan være noe av årsaken. I Norge ble det i en større undersøkelse påvist at ca 7 % av hundene var smittet, mens en undersøkelse i Sverige viste en forekomst på hele 23%.

Utseende
Nesemidden kan sees med det blotte øye, men det er ytterst sjelden at man er så heldig å få et glimt av den utenfor nesehulen. Den er svært kjapp til bens og forsvinner på et blunk. Av utseende er den gulhvit med lange ben. Det finnes både larve- og voksenstadier av parasitten. Larven har 3 benpar mens det voksne individet har 4 benpar. Størrelsen på larven er ca 0,7 mm (lengde) mens den voksne hunnmidden er ca 1-1,5 mm lang. Den voksne hanmidden er noe mindre enn hunnmidden. Nesemidden kan bevege seg med en hastighet på ca 1 cm i sekundet.

Livssyklus og smitteveier
Livssyklusen hos Pneumonyssoides caninum er bare delvis klarlagt. Man vet at den tilbringer hele livet inne i hodets luftveier hos hunden. Her lever den i bihulene (sinus frontalis) og i de innerste delene av nesehulen (concha etmoidale), og dette forklarer hvorfor den er så sjelden å se på utsiden av nesehulen. Midden føder levende avkom (larver), og det antas at livssyklusen er relativt kort.

Nesemidden kan smitte ved at hundene snuser på hverandre. Smitte kan også forekomme med nesesekret fra hunder som nyser. Kontaktsmitte er nok det vanligste, men det er også antatt at smitte skjer ved indirekte kontakt. Smitte via bur, hundegårder, drikke- og matkopper er også mulig. Utenfor verten kan nesemidden overleve opptil 3 uker hvis miljøet er fuktig og relativt kjølig. Ved varme og tørke derimot dør den hurtigere. Kanskje dette er noe av forklaringen på hvorfor nesemidden er blitt så utbredt her til lands (og i Sverige).

Utbredelse
Tidligere antok man at hundens nesemidd hadde liten betydning for hundens helse og at utbredelsen var svært beskjeden. I 1993 foretok veterinær W. Bredal ved Norges Veterinærhøgskole en undersøkelse på nettopp forekomsten av nesemidd i Norge. I løpet av et år ble i alt 250 hunder obdusert og undersøkt for nesemidd. Hos 18 av hundene (7%) ble midden påvist. Det var ingen forskjeller i utbredelse når det gjaldt rase, kjønn eller alder på hundene. Ved Statens Veterinärmedisinska Anstalt i Sverige ble det også samme år foretatt en lignende undersøkelse. Der ble 76 hunder obdusert og av disse var 18 hunder (23%) smittet med nesemidd.

I 1995 ble det påvist nesemidd hos en rev som ble undersøkt ved Norges Veterinærhøgskole. Eieren av reven hadde også flere hunder. Dette er imidlertid den eneste kjente observasjonen av P. caninum som er gjort på andre arter enn hund.

Symptomer på nesemidd
De fleste hunder som behandles mot nesemidd er jakthunder. Dette har sammenheng med at infeksjon med nesemidd kan gi nedsatt luktesans. Midden irriterer slimhinnen i nesen og det dannes mye sekret. Nedsatt yteevne hos andre ”arbeidende” hunder kan også være et symptom. Bihulebetennelse av forskjellig grad er svært vanlig hos smittede hunder. Alvorlighetsgraden av betennelsen er avhengig av hvor store mengder midd hunden er angrepet av. Et annet symptom som kan forekomme er ”reversed sneezing”. Dette arter seg slik at hunden drar nesesekret og luft bakover i svelget og en kraftig snorkelyd høres. Bukmuskulaturen jobber kraftig og det ser ut som hunden ikke får nok luft. Av andre symptomer som bør nevnes er nysing, hoste, asthma-anfall og sporadisk neseblødning. I noen tilfeller er også sentralnervøse symptomer observert.

Det er imidlertid viktig å merke seg at alle de symptomene som her er nevnt også kan skyldes andre lidelser. Det er derfor viktig med en grundig klinisk undersøkelse før en behandling iverksettes.

Ved vår klinikk husker jeg spesielt en eldre engelsk setter. Hunden ble innlagt fordi den hadde hatt kraftig neseblødng i flere dager. Eieren fortalte at hunden i lengre tid hadde skrantet og at den i de senere år hadde fungert dårlig på jakt, så dårlig at den rett og slett hadde måttet bli hjemme. Etter bedøvelse ble nesehulen inspisert ved hjelp av et enkelt øreinstrument (otoskop). Inne på neseslimhinnen var det mange hvite små nesemidd som kravlet rundt. Hunden ble behandlet mot midden, neseblødningen opphørte og siden fungerte den utmerket på jakt i flere sesonger. Det kan tyde på at hunden i dette eksempelet hadde hatt nesemidd i flere år, midden hadde formert seg kraftig og hunden hadde fått tildels alvorlige symptomer.

Vanskelig diagnostikk
Vanligvis er er ikke symptomene så uttalte, ei heller er det vanlig å kunne se midden inne i nesehulen. Dette er noe av det som gjør det så komplisert med nesemidd. Det at den er vanskelig å påvise har ført til at de fleste hunder behandles på grunnlag av mistanke. Av metoder som er benyttet til diagnostikk kan nevnes skylling av nesehulen mens dyret er bedøvet. Innånding av irriterende gasser er også en metode som har vært prøvet. Rhinoskopi , der man kikker inn i nesehulen med et spesielt instrument er en tredje metode. Alle disse måtene å diagnostisere nesemidd på har sine svakheter. De er dyre og tidkrevende. Dessuten kan et negativt funn ikke utelukke smitte. En blodprøve for å kunne diagnostisere nesemidd er ønsket. I Sverige er det nylig rapportert om forsøk der en har lyktes i å finne frem til en serologisk test som kan påvise antistoff mot nesemidd.

Behandling
Man benytter såkalte antiparasittære midler til behandling av P.caninum hos hund. Det kan gis som injeksjon (ivermectin) eller i tablettform (milbemycin oxim) Begge behandlingsformene krever gjentatt behandling (2-3 ganger). Injeksjon med ivermectin har imidlertid i noen tilfeller gitt bivirkninger, spesielt hos collierasene. Derfor er milbemycin oxim-tabletter det foretrukne alternativet. Har du flere hunder og nesemidd påvises hos en av dem, bør alle behandles.
 

KLOKLIPP

Det er viktig å holde hundens klør korte. For lange klør kan skade hundens gange og gjøre det smertefullt for hunden å gå.

En lang klo har form som et "nebb". Hold labben opp mot lyset og studer en klørne. Det lyserøde området inne i kloa kalles nervesekken. Inne i denne går nerver og blodforsyning. Pass på så du ikke klipper denne, da det vil være svært smertefullt for hunden.

I en lys klo vil du tydelig kunne se hvor feltet av nerver og blodårer slutter. Det er den tynne delen utenfor dette feltet som skal klippes bort. Klipp heller to små klipp enn ett stort.  
Skulle du være så uheldig å komme nær dette feltet, vil det begynne å blø meget sterkt. Det vil også være vondt for hunden. Blodstillende pulver kan være godt å ha for hånden, har du ikke dette kan du bruke potetmel, pepper (nei, det svir ikke), ha kloa i kaldt vann eller "svi" av en fyrstikk og legge på kloa.

Hvis du er i tvil om hvordan du klipper hundens klør kan det beste være å overlate dette til en veterinær første gangen.

NÅR HUNDEN BLIR GAMMEL

En gammel hund trenger større inntak av vitaminer og mineraler, men mindre proteiner. Utover det ernæringsmessige innbefatter aldringsprosessen hos hunder ofte en rekke helsemessige problemer. 

Tekst: Eli Bondlid Sund

Et hundeliv er så altfor kort. Det føler man når ens firbeinte venn er blitt grå på snuta og ikke ser og hører like godt som før. Vi mennesker blir eldre og lever lengre. Statistikken viser at også gjennomsnittsalderen for &'menneskets beste venn&' har økt. Hunder blir som regel eldre nå til dags enn det som var vanlig tidligere. De fleste blir desverre ikke eldre enn rundt 17 år. Litt forskjellig fra rase til rase. Små hunderaser blir eldre enn store hunderaser.

Overvekt gir tidlig død 
Hvor lenge en hund lever, varierer fra rase til rase, men når hunden nærmer seg ti år, pleier man å si at den bør få litt mer stell enn tidligere. Den er kanskje ikke like valpete, og vil kanskje ikke løpe like ofte og langt lenger. Før løp den i full fart innover skogen i motsetning til nå, hvor den rusler sakte ved sin eiers side, og i tillegg er begynt å bli litt stiv i leddene. 

I likhet med oss mennesker, er det viktig å være ekstra påpasselig med vekta. Overvektige hunder lever gjerne kortere enn det de burde. Fedme er gjerne årsaken til hjerteproblemer, leversvikt og sukkersyke. Men dersom du ønsker å slanke en eldre hund, bør nok veterinær kontaktes først. Han vil kunne anbefale en spesiell diett som tar hensyn til at eldre hunder trenger mere vitaminer. 

Avmagring og nyresvikt 
Andre hunder går drastisk ned i vekt når de blir eldre. En vanlig årsak kan være nyresvikt, som fører til at kroppens proteiner &'lekker&' ut i urinen. En slik hund bør undersøkes av veterinær for å settes på diett. Det viser seg at det ofte er nyrene som svikter først hos en gammel hund. Men hvis hunden blir foret riktig, får nok mosjon for alderen, oppmerksomhet og omsorg, kan dette motvirkes. Mange hunder blir godt over ti år. 

Revmatisme 
Revmatisme, i den betydning vi har på mennesker, er sjelden blant dyr. Hos gamle hunder er forkalkninger i ett eller flere ledd nokså vanlig. På samme måte som hos oss, er det vanskelig å finne medisiner som kurerer sykdommen. Men det er mye man kan gjøre for å lindre smertene som hunden har. Dette oppnår man ved å holde leddene mest mulig bevegelige. Når du oppdager at hunden får bevegelsesproblemer, kan det være lurt å få den undersøkt av veterinær for å få råd om mosjon og riktig kosthold. Det finnes en rekke behandlingsformer, men forebygging av slike plager er vel så viktig når hunden begynner å eldes. 

Vond lukt 
At eldre hunder begynner å lukte vondt, er et vanlig problem. Den vanligste kilden er munnen. Det er rasebestemt hvor lenge hunden får lov å beholde tennene hvite og fine. Som kjent har Manchester terrieren en tendens til å miste tennene tidlig. Andre raser har problemer med voksende tannkjøtt. Et godt råd er å ikke bruke masse penger på &'godlukt-tabletter&' som inneholder klorofyll. De virker bare for en kort stund. Det er bedre å kartlegge årsaken til problemet. La veterinæren sjekke tenner, tannkjøtt og leppefolder grundig. En annen kilde til vond lukt er ørene. Har hunden din stor ørevoksproblemer eller ørebetennelse? Hunder med hengeører er oftere plaget av dette enn andre. Mageproblemer, som eldre hunder har lett for å ha, kan også gi vond lukt. Kanskje kan veterinæren sette opp en diett som hjelper. Når magen er dårlig, kan løs avføring feste seg på bena og ved endetarmsåpningen. Et godt råd kan være å klippe pelsen så ikke avføringen fester seg. Økt produksjon av flass og fett i pelsen forekommer hos eldre hunder. Det kan være et godt råd å bade den oftere med spesialshampo. Snakk med veterinær eller med apotek og dyrebutikk.

Annet næringsbehov 
Det er viktig å være klar over at eldre hunder har et annet næringsbehov. Maten bør ha et høyere innhold av vitaminer og mineraler. Dette fordi den gjerne spiser mindre enn før på grunn av nedsatt aktivitet. Funksjonen til organer og ulike kjertler er ikke så gode som før. Og dersom hunden går på medisiner, kan enkelte av preparatene minske opptaket av livsviktige vitaminer. Som hos oss mennesker, øker oksyderingsprosessen i cellene med alderen. Inntak av vitaminer og mineraler gir en viss beskyttelse. 

Mindre proteiner 
Når hunden beveger seg mindre, trenger den også mindre proteiner. Eldre hunder bør ikke drikke melk, fordi undersøkelser viser at fettsyrene og kalsium i melken kan blande seg i tynntarmen og gå rett gjennom tarmen uten å bli nyttiggjort. For mye protein virker omtrent likedan. For mye protein øker kalsiuminntaket. Overskuddet av kalsium i blodet blir skilt ut i nyrene uten å bli tatt opp der det trengs i kroppen. Beinskjørhet hos eldre hunder kan ha årsak i kalsiumutskilling. Det er mange produsenter av hundefôr som har tatt hensyn til dette. Om du blander maten selv, pass på at du gir det som er lett fordøyelig og næringsrikt, men ikke med for høyt fett- og proteininnhold. Alle de nødvendige vitaminer, sporstoffer og mineraler bør være med. Det er enkelt å sammenligne med oss mennesker. Omfattende helseundersøkelser blant eldre i vår del av verden, viser at mange pleiepasienter lider av underskudd av A- og E-vitaminer, biotin og follinsyre. 

Folinsyrens betydning 
Folinsyre er ett av B-vitaminene, det er vidt utbredt i planter og finnes også i gjær, lever og nyrer. Det er kjent som et virksomt middel mot anemi. Folin er nødvendig for stoffskiftet, for cellene i kroppen, og for produksjon av røde blodlegemer. Det er viktig å notere seg at de fleste folater ødelegges ved koking. Selv om enkelte hundefôrfabrikanter reklamerer med at tørrfôr spesielt for eldre hunder, mener ernæringseksperter at slikt fôr ikke inneholder tilstrekkelig med folinsyre. Hvilken betydning har folinsyren? I den store &'nurses health&' studien i USA, er det gjort en delanalyse av sammenhengen mellom inntak av folinsyre, vitamin B6 og hjerte-karsykdom. Det viser seg at det er en lineær sammenheng mellom inntak av folinsyre og Vitamin B6 og redusert forekomst av hjertesykdom. 

E og C 
Dr. vet. Wendell O.Belfield anbefaler at eldre hunder gis dobbel dose med vitamin E. Hvis man følger den anbefalte minimumsdosen av E-vitamin, kan det forårsake et stort underskudd hos eldre dyr, påstår Belfield. Dette gir seg utslag i hjerteproblemer, hudproblemer m.m. Men dersom dosen økes, vil symptomene minke eller forsvinne. Som kjent har C-vitaminet en innvirkning på bindevevsproteinet kollagen, som 30% av kroppen består av. Produksjonen av kollagen avtar med alderen. Behovet for mer C-vitamin øker, og sår på eldre hunder gror langsommere. C-vitamin kan hjelpe, økt inntak av C-vitamin øker generelt hundens immunforsvar. 

Mineraler 
I Alfred J. Plechners bok om allergier, fôr og hunder, påpekes det at mineralunderskudd forårsaker mange problemer hos hunden. Og en riktig mineralballanse har særdeles stor betydning for eldre hunder. Han gjorde et forsøk: En riktig mengde av alle mineraler, samt rundt 70 ulike sporstoffer, ble gitt til 3700 hunder og 900 katter. Etter seks måneder var dyrenes helsetilstand betydelig bedre. Pelsen var tykkere og mer glansfull, og selv de gamle hundene hadde lagt på seg og fått vakrere pels. Hunder med kløe og flassing, hadde mindre plager. Dette betyr imidlertid ikke at hundeeiere selv skal sette opp doser. Overdosering kan gi alvorlige bivirkninger. Det viser seg at hundefôr som inneholder ingredienser fra planten sikori har god innvirkning. Sikoriroten er rik på jern, kobber, kalsium og det naturlige virkestoffet insulin, som øker antall &'positive&' bakterier i hundens tarmflora, og effektivt motvirker antall &'negative&' bakterier. Det er vitenskapelig bevist at etter 30 dager med fôr som inneholder sikori, økte antall bifidobakterier med 100. 

Enzymproblemer 
I Alfred Plechners bok fortelles det at av hans firbeinte pasienter i USA, lider 25 % av mangel på enzymet trypsin. Hunder med et slik underskudd er tynne til tross for voldsom appetitt. På avføringen kan man se at maten er dårlig fordøyd, og pelsen bærer preg av at noe er galt. Det er ikke bare vi mennesker som er allergiske, det er også våre hunder. Mengden av trypsin som produseres i bukspyttkjertelen, kan synke på grunn av allergier som har medført kronisk bukspyttbetennelse.