::REGNBUEBROEN:: Å miste en hund er aldri gøy. En hund som har vært ens beste venn. En hund man har jobbet med, kost med, sett vokse opp. Plutselig en dag så er den borte. Øynene har lukket seg, de vil aldri se på deg igjen. Det er trist. Savnet kommer. Noen ganger blir det aldri vekke. Selv mistet jeg min Lille i November 2008. Det var en grusom dag. Den en gang så spreke frekke frøkna stjal ikke lenger mat når jeg glemte det. Det var et sikkert tegn på at hennes tid var kommet. Hun var min beste venn. En trofast følgesvenn gjennom 9 år hadde hun vært. Hun kom til meg i November 1999. Var med meg i tykt og tynt. Jeg fikk dessverre ingen etterfølger fra henne. Men hun var med og oppdro mange fine hunder. Hun var bestis til guttungen. Hun var kosehunden min. Vakthunden min. Kompisen min. Jeg savner henne fortsatt. Vi er flere som gjør det. Jeg har mistet flere hunder, Lille er ikke den eneste, men hun
er vel pr i dag den som har satt dypest spor hos flest mennesker,
også hos meg. Men jeg glemmer ikke de andre som har vandret over
Regnbuebroen:
Da jeg var yngre leste jeg en bok som het Gyldne minner. Den handlet om en Golden Retriever (om jeg ikke husker feil) jeg bet meg ikke så mye fast i historien, det jeg husker og som fortsatt får tårene frem hos meg er dette diktet: Jeg stryker over din myke pels, Ditt gylne hjerte har sluttet å slå Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, Som isende kulde inni meg Bare en hund ja ... Det er mange som sier det. Men for oss som elsker hunder er det ikke "bare en hund". Den har vært med oss gjennom masse i livet. Den har gitt oss støtte og trøst når alle andre har snudd ryggen til oss. Den har gitt oss glede, men også tidvis frustrasjon. For noen har den vært en god hjelper. Det er ikke "bare en hund". Det er ikke noe som heter det. Det er også mange som ikke forstår sorgen man føler når man mister en hund. Noen synes det er rart at man raser og gråter, hyler og kjefter fordi man savner bestevennen sin. Men det er ikke rart. Vi har store følelser for hundene. Og noen ganger virker det som at det bare er andre hundeeiere som forstår dette. En hund lever dessverre ikke så lenge, ikke så lenge i forhold til hva vi gjerne gjør. Er vi heldige blir hunden 14 år gammel. Jenca og Ruff ble det. Noen ganger sovner de bare stille inn, mens andre ganger ser vi eiere at det er på tide å la våre venner slippe mer. Og noen ganger, dessverre, avlives hunder uten noen annen grunn enn at eieren er lei dem eller gidder påkoste veterinærsjekk på hunden. Slikt er veldig trist. Å ta med en hund til veterinæren er aldri lett. Man vil ikke ta farvel, men noen ganger må man bare. En god veterinær vil fortelle deg hva som vil skje, og man kan være til stede med hunden dersom man ønsker dette. Noen velger å gå med en gang, andre venter til hunden har fått innsovningssprøyten og sover tungt, mens noen blir helt til slutt. Uansett hva man velger så er det tungt og det er en tøff avgjørelse. Men som hundeeiere er dette et av ansvarene vi tar på oss når vi går til anskaffelse av en hund. Ingen vet hva som skjer etter man er død, men som jeg sier til guttungen min: Hundene er i Hundehimmelen dem. Der løper de rundt og leker, og Lille, hun tar alle pinnene fra de andre. Jeg vet ikke hva som skjer, men tanken på Hundehimmelen er god, og tanken på Regnbuebroen er enda bedre ...
|
